Den (nesten) uendelige historie

 

Fra ”Škoda Forum” nr. 4/2001

 

 

   

Škoda-understell av sentralrør-type                                     Tradisjonell Škoda-motor, produsert i over 60 år

 

For mange mennesker idag er ’gammel Škoda’ ensbetydende med hekkmotor-modellene, som ble produsert fra 1964 til 1989. Men det fantes andre modeller før disse, med motoren foran og bakhjulsdrift. Slike Škodaer var ganske vanlige i Norge de første 20 - 25 årene etter den annen verdenskrig. Det de færreste vet, er at disse Škodaene representerte et teknisk konsept som hadde sine røtter tidlig på 30-tallet og som for motorens vedkommende fortsatte frem til slutten av 90-tallet.

 

Basis (bokstavelig talt) for disse bilene var en sentralrørsramme med tverrliggere for feste av karosseriet og med uavhengig hjuloppheng både foran og bak. Avfjæringen var med tverrliggende bladfjærer bak og for mange av modellene også foran. De siste bilene med slik ramme ble laget i 1973, men den tilhørende motoren (introdusert i 1938) levde videre i mange år etterpå.

 

Popular-modellene

       

1934 Popular                                                                        1937 Popular

 

Industrigiganten Škoda i Pilsen kjøpte opp bilfabrikken Laurin & Klement i Mladá Boleslav i 1925, og de første bilene med navnet Škoda fortsatte i samme stil som tidligere modeller. Det viste seg etter hvert at de var for dyre og gammeldagse i forhold til konkurrentene på det tsjekkiske markedet, og i 1933 ble det derfor lansert en billigere og enklere modell kalt 420 Standard. Den hadde en sideventilt firesylindret motor på 20 hk, og en ramme som gikk langs mellomakselen istedenfor langs karosserisidene. Bak var det pendelaksler og tverrliggende bladfjær, foran hadde den stiv aksel og langsgående bladfjærer.

 

I 1934 kom 418 Popular med en mindre motor på 18 hk, mellomakselen lagt inne i et rør og uavhengig forhjulsoppheng med tverrliggende bladfjær. Denne modellen innledet også en periode med girkassen montert ved bakakselen. I 1938 kom det en ny motor på 1089 cm³ med toppventiler, tre bærelager og våte, utskiftbare sylinderforinger. Modell Popular 1101 i 1940 fikk girkassen tilbake til det normale stedet bak motoren, og dermed hadde Škoda fått den form den skulle beholde i mange år.

 

Det fantes også større Škoda-modeller bygd over samme lest: Rapid, Favorit og Superb. Den aller største var Superb 4000 fra 1938 med 4-liters V8-motor.

 

Sentralrørsramme og pendelaksler var forøvrig ingen nyhet i Tsjekkoslovakia. Tatra hadde hatt det samme helt siden modell T11 ble introdusert i 1923. På dårlige veier, slik det var mye av på den tiden, var en slik konstruksjon veldig godt egnet, og den benyttes den dag i dag på Tatras terrenggående lastebiler.

 

1101/1102

       

1946 1101                                                                             1949 1102

 

Av naturlige årsaker var personbilproduksjonen i perioden 1938 til 1945 ganske liten. I mai 1946 var man imidlertid i gang igjen, med en ansiktsløftet versjon av modell 1101. Betegnelsen ’Popular’ var tatt  bort, og siden ingen greide å finne på noe bedre navn ble bilen på folkemunne kjent som ’Tudor’ (dvs. two-door), siden den vanligste versjonen var to-dørs. I likhet med førkrigsmodellene hadde den karosseri bygd over et rammeverk av tre, med bensintank i motorrommet og 6-volts elektrisk anlegg. Motoren var på 1089 cm³ og 32 hk, og bilen kunne fås som todørs eller firedørs sedan, todørs eller firedørs kabriolet,  roadster, varebil og sykebil. I 1946 startet også eksporten, blant annet til Norge. I 1949 kom modell 1102, som hadde rattgir og mer krom i grillen. 66904 slike biler ble produsert i perioden 1946 til 1952.

 

De større modellene ble bare laget i et begrenset antall etter krigen, og bare til innenlands bruk.

 

1200/1201/1202

    

1954 1200                                                                             1963 1202 Varebil

 

I 1952 kom 1200, den første virkelige etterkrigsmodellen. Bilen var større enn 1102 og karosseriet, med sin karakteristiske rundaktige fasong, var nå helt i stål og med fire dører. Motoren var boret opp til 1221 cm³ og hadde en effekt på 36 hk. Den vanligste modellen i de første årene var sedan, og derfor ble bilen også hetende ’Sedan’ blant folk flest. Den fantes imidlertid også som stasjonsvogn, varebil, sykebil, pick-up og likvogn. I 1956 ble 1200 erstattet av 1201, som hadde en mer trimmet motor (hvis man kan bruke et slikt uttrykk) på 45 hk. Den hadde også blinklys foran og bak, istedenfor retningsviserarmer på forskjermene. 1956 ble det siste året for sedan-modellen. Nyttekjøretøyene ble produsert frem til 1961, og det ble i alt laget 67071 biler av modell 1200 og 1201.

 

I 1961 kom modell 1202, som hadde et helt annet utseende, mer i stil med Octavia. Motoren var også den samme som i Octavia Combi, dvs. først med 47 hk og fra 1969 med 51 hk. Forhjulsopphenget var imidlertid av den gamle typen med tverrliggende bladfjær. 1202 fantes ikke som sedan, den ble bare laget som nyttekjøretøy, i de samme variantene som 1201. Understell og motorer til 1202 ble eksportert til Tyrkia, Pakistan og New Zealand der de ble brukt som basis for lokale kontruksjoner.

 

Karakteristisk for alle 1202-modeller (unntatt pick-up) var at de hadde to dører på høyre side og én på venstre. Det ble produsert 60141eksemplarer av 1202 fra 1961 og frem til 1973. Dette var da den siste Škodaen med sentralrørsramme.

 

440/445/450/Octavia/Felicia

   

1956 440                                                                               1961 Octavia

 

I 1955 presenterte Škoda den ’midlertidige folkebilen’ Spartak. Så veldig midlertidig ble den ikke, for ingen andre tidligere Škodaer ble produsert i så mange år og i så stort antall som modellene basert på denne. For å unngå konflikt med den nederlandske motorsykkelfabrikken Sparta fikk modellen det offisielle navnet 440, dvs. 4 sylindre og 40 hestekrefter. Motoren (på 1089 cm³) var utviklet fra den som satt i 1102, og i alt var ca. 80% av delene felles med enten 1200 eller 1102. Bilen var mindre enn 1200, og hadde bare to dører.

 

To år senere ble serien utvidet med modell 445, som hadde samme motor som 1201, og 450, som var en åpen 2+2-seter med en trimmet 440-motor med to forgassere og effekt på 50 hk. Av 440/445/450 ble det produsert 85802 biler.

 

   

1964 Felicia Super                                                                1969 Octavia Combi

 

Neste store endring kom i 1959, da  bladfjæren foran forsvant og man fikk øvre og nedre triangelarmer med skruefjærer. Siden dette var den åttende hoved-varianten siden Popular-serien startet, ble 440-modellen døpt om til Octavia (av latin octavus). 445 ble Octavia Super, og 450 ble Felicia (den lykkelige). Utenom forstillingen ble også grillen og dashbordet på sedan-modellene endret. Året etter kom Octavia TS, som hadde motor (og grill) fra Felicia.

 

Årsmodell 1961 hadde mange endringer, den mest synlige var kanskje halefinnene. Motoreffekten for Octavia og Octavia Super ble også økt med et par hestekrefter. Det kom også flere nye varianter: Combi, TS 1200 og Felicia Super. Alle disse hadde den største motoren, den første med 47 hk, de to siste med 55 hk.

 

Fra og med 1965 ble bare Combi-modellen produsert; de andre typene ble erstattet av 1000MB. Den siste viktige endringen skjedde høsten 1969 da halefinnene forsvant. Combi fikk baklykter fra den nye Š100, mens ratt og dashbord ble tatt fra 1000MB. Motoreffekten ble økt til 51 hk. I desember 1971 ble produksjonen stoppet, da hadde det blitt laget 380242 Octaviaer og Feliciaer.

 

Octavia var en populær bil i Norge på tidlig 60-tall. Škoda og andre østsonebiler hadde hatt den fordelen at de kunne kjøpes uten særskilt tillatelse, men det største Škoda-salget var faktisk året etter at bilsalget ble frigitt. Bilene hadde ord på seg for å være uhyre solide, selv om de var noe gammeldagse og lite komfortable. Et spesielt kjennetegn for alle disse modellene var utveksten på skjermene over forhjulene.

 

1203

   

1969 Lastebil                                                                        Sykebil fra 80-tallet

 

Allerede i 1956 begynte man å planlegge en bil i samme klasse som VW Transporter, men først i 1968 kom produksjonen i gang. Bilen ble levert som van, minibuss, sykebil, likvogn og lett lastebil. I motsetning til Octavia og 1202 hadde 1203 selvbærende karosseri. Bak var det langsgående torsjonsfjærer istedenfor tverrliggende bladfjær, men ellers var den lik Octavia Combi når det gjaldt motor, girkasse og hjuloppheng.

 

Frem til 1981 ble det produsert 69727 slike biler på Škodas fabrikk i Vrchlabí. Deretter ble produksjonen overført til TAZ i Trnava i Slovakia. En kraftigere motor på 1433 cm³, med effekt på 57 hk og dreiemoment på 105 Nm, ble introdusert i 1985. Samtidig fikk bilen 5-trinns girkasse. Etterhvert kom det også en versjon med katalysator. Motoren ble forøvrig også brukt i Desta gaffeltrucker. Produksjonen av 1203 fortsatte helt til 1999, men nå er TAZ konkurs og Desta benytter andre motorer.

 

Modell 1203 ble aldri solgt i Norge.

 

 

Petter

 

 

 

I likhet med tidligere er mye av informasjonen hentet fra bind 2 av de ‘sorte bøkene’ (P. Košížek og J. Králík: L&K-Škoda 1895-1995).

Opplysningene om 1203 etter 1981 kommer fra J. Gereg, Škoda Historic Fan Club, Hradec Králové. Illustrasjonene er fra forskjellige kilder; forhåpentligvis blir vi ikke saksøkt for å ha benyttet dem.