ŠKODA – EKTE KJÆRLIGHET

Hva får en mann i sin beste alder (60+) til å reise 115 mil for å ta i øyesyn en nesten 30 år gammel bil som sjelden eller aldri stod øverst på noens ønskeliste … En bil som lå nederst på salgslistene på 80-tallet i Norge og som folk flest kun husker for de mer eller mindre dårlige vitsene … En bil som bygde på tekniske løsninger som brorparten av bilindustrien hadde forlatt 10 år før den ble lansert!? I lengre tid hadde jeg holdt øye med en annonse på Skoda Klubb Norge sin nettside: ”1982 Skoda 105L selges. Pen bil, som ny innvendig.”.

Skoda 1000MB med hekkmotor ble introdusert i 1964. Konseptet var imidlertid på vei ut av markedet. Produsentenes øyne var rettet mot tverrstilt frontmotor og forhjulstrekk som var ansett for å skulle gi bedre kjøreegenskaper, samtidig som motor og transmisjon forble en kompakt enhet. 1000MB ble en popular bil i Norge og solgte bra til tross for at bilen hadde en del ”barnesykdommer”. Det var en av Norges rimeligste 5-setere med 4 dører, godt varmeapparat og god framkommelighet. Bagasjeplassen var også god. I 1969/70 kom S100/110-serien. Skivebremser på forhjulene ble standard, og det ble gjort små endringer i karrosseriet. Formen ble noe mer moderne, eller firkantet som mange vil si. Teknisk var modellen ellers identisk med 1000MB.

I 1976/77 kom Skoda med 105/120-serien som innebar et helt nytt karrosseri og vesentlige tekniske endringer, spesielt av sikkerhetsmessige karakter. Bensintanken ble flyttet til under baksetene og for- og bakparten fikk deformasjonssoner. Slaglengden ble dessuten økt fra 68 mm til 72 mm som innebar en god effektøkning og en bedret momentkurve.

Jeg hadde gjort forsøk på å komme i kontakt med selgeren både på meil og telefon sommeren 2010, men uten resultat. Annonsen gikk imidlertid ikke i glemmeboka. Jeg nevnte annonsen for Petter Brudal i Skoda Klubb Norge ved flere anledninger. Han hadde ytterligere opplysninger om bilen. Den skulle være bortimot rustfri og pen både innvendig og utvendig. Den var reddet fra å ende opp som spiker av gammelbilentusiast i Trondheim, Hans Skjulsvik. Da jeg vinteren 2010/11 fremdeles så at annonsen var aktiv, gjorde jeg nok en henvendelse. Etter et par forsøk kom jeg i kontakt med Hans og snart hadde jeg både bilder og en mer fyldig beskrivelse av bilen hjemme på pc’en min.


Jeg innrømmer gjerne at det så lovende ut. Bilen hadde hatt én eier, en professor ved NTNU i Trondheim. Den ble levert april 1982 i Kyrksæterøra og ble sparsomt kjørt i sommermånedene fram til den ble parkert i 2004. Bilen ble så lagret tørt og ble godt ivaretatt i årene framover. I 2007 kjøpte Terje Berg, en god nabo av Hans, bilen i den hensikt å bruke den som bybil og til søndagsturer med fruen. Disse planene ble av ulike grunner ikke realisert, og bilen forble på lager, men fremdeles vedlikeholdt og startet opp jevnlig. Det er ikke ofte det dukker opp slike eksemplarer, så jeg innså at hvis jeg skulle få meg en slik bil, så var det riktig å se nærmere på bilen.

Det er langt fra Hokksund hvor jeg bor, til Trondheim, nærmere 570 km én vei. Det er ikke en tur man gjør unna på en ettermiddag. Da Hans tilbød overnatting, bestemte jeg meg for å spørre Petter Brudal, som restaurerer en lignende Skoda, om vi ikke skulle ta oss en tur og se nærmere på bilen. Dette var i februar 2011. Petter var ikke vanskelig å be, så ikke mange dagene seinere befant vi oss utenfor garasjen i Trondheim hvor Skoda’en sto oppstilt. Eieren hadde allerede startet opp motoren og kjørt den varm. Det var ikke akkurat det jeg hadde håpet på. Det ville vært en fordel om vi hadde vært tilstede ved kaldstart. På den måten kunne vi vurdert ulyder bedre, men motoren tuslet rundt med den velkjente, dype murringen som er på disse motorene og førsteinntrykket var positivt.


Karosseriet var nærmest fritt for rust. Interiøret var nærmest perfekt, taktrekk, tepper, dører og forseter viste liten eller ingen slitasje … utrolig!


Seteryggene bak var imidlertid skadet av sola, hvilket ikke er uvanlig på disse modellene. Under lagringen var det imidlertid oppstått et par skader på begge forskjermene. Disse var ikke verre enn at de kunne utbedres uten større problemer. Petter og jeg konkluderte med at Skoda’en uten tvil var et godt utgangspunkt for en lett restaurering. Det var akkurat en slik bil jeg lette etter. Etter et forsiktig forsøk på å få senket prisen litt, ble vi enige. En muntlig avtale kom på plass. Avtalen gikk ut på at eier skulle fortsatt lagre bilen og at vi skulle hente den så snart veiene ble tørre og frie for veisalt.

Vi tilbrakte kvelden hjemme hos Hans og Eva med god middag og drikke. Hans er en god forteller, og historiene er mange. Bilder og brosjyrer var heller ingen mangelvare. Kvelden gikk fort. Neste dag forlot vi frokostbordet og la hjemveien om Orkanger hvor Hans lagret en del av bilene sine, bl.a. en 1939 Skoda Popular Roadster, en 1938 Skoda Popular Cabricoach og en Buick fra tidlig 50-tall.


Roadsteren falt særlig i min smak, en linjelekker og flott bil som utstrålte sikre og harmoniske linjer. På 30-tallet var Skoda kjent for god kvalitet, men roadsteren var neppe et dagligdags syn på på norske veier. I tillegg til å være en svoren tilhenger av gamle Skodaer, har Hans også en forkjærlighet for engelske Jensen, da særlig Interceptor-modellen. Han har to eksemplarer, den ene i utstillingsstand. Øverst på ønskelista står imidlertid en cabriolet, men denne drømmen har han foreløpig ikke realisert. Kjenner vi ham rett, får han nok et karosseri på plass i nærmeste framtid.

Vel hjemme i Hokksund begynte tankene å svirre rundt utfordringen med å få Skodaen sørover. Det optimale ville vært å kjøre den på egne hjul. Det var imidlertid en del argumenter som talte mot dette. Bilen hadde jo vært lagret lenge. Selv om eieren forsikret meg om at den fungerte slik den skulle og Hans bekreftet dette, lå det en liten tvil i bakhodet mitt. Tross alt skulle vi kjøre bilen nærmere 600 km. Ikke bare bremser og styring måtte fungere, men det motortekniske måtte også være i god stand, med spesiell fokus på kjøling!

Hans er en raus kar og tilbød meg å frakte bilen på sin bilhenger til Hokksund. Det ville vært en enkel og god løsning, og jeg burde selvsagt takket ja til et så generøst tilbud. Det gjorde jeg imidlertid ikke. Etter en lang og kald vinter i altfor trygge omgivelser, trengte jeg en adspredelse og besluttet å kjøre den sørover på egne hjul når veiene ble tørre! Da beslutningen var tatt, gjaldt det å sikre seg på best mulig måte. Roy Hafslien er en kjent kapasitet på Skodas hekkmotorer. Han tryller fram deler til de fleste av Skodas modeller opp til ca. 1990. Tekniske tips og opplysninger får du også. Både han og Petter ville være med på turen, og Roy tilbød seg å ta med et utvalg deler som han av erfaring regnet med at det kunne bli bruk for. Og det var helt klart en trygghet i å ha med seg en bilmekaniker om noe skulle inntreffe. I tillegg ble Roys samboer Anette med. Vi pakket deler og proviant og dro av sted i midten av april.


Turen nordover gikk problemfritt i min Skoda Octavia fra 2009. Veistandarden var under enhver kritikk med dype spor og telehiv. Nå var det spesielt ille i våres etter en lang og svært kald vinter, men vedlikehold og utbygging av norske veier generelt, har vært mangelvare i lang tid. En improvisert lunsj på en ennå ikke åpnet rasteplass lettet litt på humøret


Trondheim Vandrerhjem på Rosenborg var et OK sted å overnatte, lyse og trivelige rom med fint bad og WC. Jeg hadde bestilt rom på forhånd. Det ble en rolig kveld med middag og en øl på byen. Et kort besøk til Nidarosdomen rakk vi også før vi krøp til køys, spente på hva morgendagen ville bringe av overraskelser. Klokken ti neste morgen stod vi utenfor garasjen. Eieren var raskt på plass og sammen sjekket vi olje, vann, lading, slanger osv. Alt så bra ut.


Vi var litt betenkte på dekkene som hadde en del sprekker, men vi fikk med oss fire vinterdekk på felg. Skulle vi få en punktering,så hadde vi noen i reserve, men vi håpet at vi slapp; vinterdekkene var harde som stein! Etter å ha fylt ut salgsmelding og betalt dro vi av gårde og stoppet på nærmeste bensinstasjon for å fylle bensin og sjekke lufttrykk.


Deretter bar det ut av Trondheim, gjennom et antall bomringer (har ikke fått krav om betaling ennå) med retning E6 og Melhus. Roy kjørte, siden han var den som best kunne vurdere bilens tekniske tilstand. Vi økte hastigheten forsiktig. Girskiftene gikk upåklagelig, uten skraping. Motoren dro jevnt, men alle hestene var neppe helt våkne. Det var en hel del å hente på trekkraften. Men dette bedret seg betraktelig etter hvert som motoren fikk ”gått seg til”. Bremsene var harde og krevde skikkelig beinkraft, men de dro ikke til noen sider. Trege kalippere eller dårlig fungerende bremseforsterker var nok årsaken til den svake bremseeffekten. Styring og forstilling var overraskende faste i fisken, uten risting og ulyder. Og sist, men ikke minst … temperaturen la seg rolig på 85 grader og ble der hele turen. Vi passerte Lundamo og etter hvert Berkåk (85 km fra Trondheim). Skodaen gikk bare bedre og bedre.


Det var nesten for godt til å være sant. Setene var svært komfortable, fjæringen tok telehiv og løs afalt på en helt annen måte enn den moderne Octaviaen. Reisen tegnet til å bli meget behagelig. Ved Ulsberg måtte vi ta en avgjørelse på om vi skulle kjøre Østerdalen eller over Dovre og ned Gudbrandsdalen. Siden det tekniske fungerte som det gjorde, valgte vi Dovre selv om det ville bety at vi måtte forsere en del stigninger opp mot Oppdal og Hjerkinn. Ingenting tydet imidlertid på at det skulle bli problematisk. Motoren dro fortsatt villig, og vi holdt fint følge med trafikken, om enn ikke i fjerde gir hele tida. Dette tegnet til å bli en skikkelig kosetur. På Oppdal, ca. 120 km fra Trondheim, stoppet vi for å raste og ta en ny teknisk sjekk.


Olje, vann og motorromm ble godkjent, likeså dekk. Vi oppdaget en liten oljelekkasje fra den høyre mansjetten på svingarmen. For sikkerhets skyld fylte vi på en kvart liter girolje. Maten smakte fortreffelig på steinmuren utenfor COOP-butikken.


Vi kjørte snart videre og stoppet ved Hjerkinn, ca. 1000 m.o.h, et av Norges mest regnfattige steder med kun 222 mm nedbør i snitt per år.


Været var strålende, naturen vakker med snøkledde fjelltopper i horisonten, teknikken virket som den skulle … alt tegnet til å bli en usedvanlig fin tur videre over Dovre. Og det ble det.


Turen videre nedover Gudbrandsdalen forløp uten uhell. På Vinstra passerte vi et troll i veikanten, men vi lot oss ikke stoppe lenge.


Det er lite å fortelle bortsett fra at vi nøt hvert øyeblikk. Jeg skal villig innrømme at jeg hadde forventet meg at noe ville bryte sammen på bilen etter så lang lagring, men det skjedde ikke. På Lillehammer fylte vi bensin og målte forbruket til ca 0,6 l/mil. Oljeforbruket var minimalt, og eksosrøret var gråbrunt, helt etter boka.

Å kjøre gammel Skoda med hekkmotor er en spesiell opplevelse. Med 1046 ccm og 46 HK blir man en aktiv sjåfør. Motor og gir må jobbe sammen for å få god og jevn framdrift. Jeg har alltid beundret tsjekkerne for deres evne til å løse tekniske utfordringer på en pragmatisk måte. Det var jo også en nødvendighet i gårsdagens Tsjekkoslavakia med de politiske begrensningene som Sovjetunionen la på landet, spesielt etter invasjonen i 1968. I en Skoda 105L fra 1982 kommer dette veldig godt til syne; enkle løsninger som lar seg reparere med enkle midler. Selv om konstruksjonen var utdatert, klarte tsjekkerne å lage en bil med gode bruksfunksjoner til en rimelig pris. Den ble riktignok ingen salgssuksess i Norge da den kom på markedet i 1976. I Danmark derimot, var den utover 80-tallet en populær modell som lå svært høyt oppe på salgsstatistikkene. Årsaken til de dårlige salgstallene i Norge, er sikkert mange. Det er imidlertid verdt å merke seg at Motokov Norge mistet importagenturet i 1989. Det var moderselskapet i Tsjekkoslavakia som lot en annen importør overta!!

Jeg skylder Petter og Roy en stor takk for all mulig hjelp og bistand. Turen ville ikke kunnet la seg gjennomføre uten dem.


For øyeblikket blir det tekniske på Skodaen gjennomgått. Ingen overraskelser har dukket opp foreløpig, snarere tvert om; overraskelsen må være hvor god stand bilen egentlig er. Skaden på forskjermene skal utbedres, og planen er å registrere den i 2012. Videre er planen en tur til Mladá Boleslav i Tsjekkia i løpet av sommeren/høsten 2012 for ”å ta bilen hjem”, samt å samle inn litt historie rundt bilen og dens første eier, professoren, i løpet av kommende vinter. Dessuten ser jeg fram til klubbtreff og turer i en kulturpolitisk raritet som Skoda 105 virkelig er. Kameratskapet og hjelpsomheten i Skoda Klubb Norge er en viktig grunn til nettopp å velge en Skoda med hekkmotor som gammelbil. Lett tilgang til rimelige deler og teknisk hjelp er med på å gjøre hverdagen enklere. Ingen ting kan imidlertid måle seg med opplevelsen av å kjøre rundt på små veier i en velfungerende Skoda 105. Det følger mye glede med å eie og drifte en gammel Skoda.

Jan Harald Borgersen